På mandag fikk jeg telefonen om at jobben jeg hadde søkt og vært på intervju på ikke ble min. Selv om jeg var innstilt som nummer en var det andre omstendigheter (les ansinnitet) som rådde, jeg fikk tilbud om helgestilling og takket nei. At noen skulle trekke seg så jeg på som lite sannsynlig, og hele mandagen var preget av skuffelsen jeg følte da avslaget kom. Jeg var faktisk skikkelig lei meg og satt ut, men forsøkte å overbevise meg om at da var det ikke meningen, at det ligger nok noe annet og mye bedre og venter på meg der fram i tid. Jeg greide nesten og overbevise meg sjøl og var på tirsdag igjen på jobbsøkerjakt. Ringte sågar på en jobb som jeg skulle sende søknad på når jeg kom hjem fra jobb onsdag. Og tenkte at, jo, denne jobben var nå vel så bra.
Men på jobben i går, så jeg at de hadde ringt, de som på mandag hadde gitt meg avslag og jeg kastet meg på telefonen og ringte tilbake. En hadde trukket seg, var jeg fremdels interessert var jobben min!!!! Jeg kunne ha svart ja der og da, men fikk betenkningstid. Overivirg som jeg ble lovte jeg at betenkningstiden ikke ville bli lang, at jeg allerede i dag ville gi beskjed om jeg tok jobben. Og det har jeg gjort, jeg har ringt og takket ja, jeg har skrevet oppsigelsen min og skal levere den når jeg kommer på jobb etterpå.
Jeg er i den syvende himmel, og gleder meg fryktelig til å komme i gang, selv om jeg gruer meg for å levere oppsigelsen.
Jeg er kjempeglad over støtten jeg har fått av kjæresten min, ungene og alle andre som har backet meg opp når jeg nå går fra en tilnærmet lik full stilling til halvparten. Hadde jeg ant den minste tvil hos noen hadde jeg antageligvis latt tvilen komme for å gnage seg fast. Selv om det er skummelt å si opp en fast, nesten hel jobb så vet jeg at jeg har valgt riktig. Jeg er ikke i tvil og er glad jeg slipper å fundere på om det var riktig eller galt. Jeg er glad for at ingen har forsøkt å be meg tenke meg om.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar