På veien hjem fra kjæresten min i dag ringte min et år eldre søster meg. Vi snakket om vær og vind og gårsdagens feiring av lille niese der alle hadde vært, bortsett fra meg og min lille familie.
Litt ut i samtalen sier min søster, nå har jeg snakket og meldt med dere alle i tur og orden, mor, storesøster, lillebror og lillesøster og nå deg, og ingen har nevnt noe om hvilke dag det er i dag. Jeg hadde ikke snakket med alle de andre, men hadde snakket med mor for å høre åssen hun hadde det på denne dagen.
Det er i dag sju år siden far omkom i en bilulykke, det har gått syv år der savnet ikke har blitt mindre, og tankene har på de syv årene kretset rundt en avholdt ektemann, far, pappa, bestefar og svigerfar.
Livet gikk videre, selv om vi for sju år siden var i sjokk, sorg og dyp fortvilelse og aldri hadde trodd at livet noen gang ville bli det samme. Og selvfølgelig, livet ble ikke det samme, selv om det gikk videre. Far og måten han døde på vil aldri bli glemt. For hver nye trafikkulykke vi hører om rippes det opp og tankene går til de som sitter igjen og man kan identifisere seg med de etterlatte. Kjenne på sorgen og tapet.
Jeg tror allikevel at far er med oss der ute ett eller annet sted, at han har fått med seg at det er et nytt barnebarn, hun som fylte tre år i går. Han har fått med seg at de andre barnebarna vokser opp og blir noen staute, flotte invidier. Og jeg er sikker på at han hått med seg at jeg har møtt mannen i mitt liv. Jeg tenker stadig at far ville satt stor pris på kjæresten min og synes det er trist at de aldri fikk møtt hverandre.
Sju år har gått siden den tragiske dagen i 2002, da verden en stund stod stille, det har vært sju år med sorg og gleder. Det har vært sju år med frustrasjon over norske, glatte vinterveier og egen lusekjøring. Men det har blitt viktig å leve hver dag som den skulle være den siste.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar