Blåmandag

Trøtt, vondt i hodet og med store poser under øynene, det er fasiten etter denne helga.
Jeg er sliten, greier liksom aldri å hente meg inn. Og ferien, den kjennes ut som jeg aldri hadde hatt.
En helg er så altfor lite, og som kjent er jeg ikke så glad i madagsmorgener, jeg synes det har vært mange av dem i den senere tid, med jobbing altså, men det er muligens bare innbilning, fordi jeg er her igjen.

Dagens andre kaffekopp er snart innabords og frokost er spist. Så da er det bare en ting å gjøre, starte dagen på ordentlig og ignorere alle tanker som stadig sveiver innom.

Kanskje det er i dag jeg finner igjen gleden?