Så sliten jeg ble

I dag fikk jeg min første oppringning fra jobben etter at vi startet i slutten av oktober, om jeg kunne begynne litt før. Omtrent sånn tre timer tidligere. Før gjorde jeg jo det jevnt. Begynte en time eller tre før jeg skulle og det var liksom aldri noen big deal, så hvorfor ikke?

Jeg hadde vett nok til å si at jeg måtte trene før jeg kom så kanskje klokka dro seg litt over tolv før jeg fikk vært der. I ørska som jeg egentlig var etter å sovet litt ekstra var jeg mektig stolt av meg selv som faktisk ikke ga alt sånn uten videre, bare nesten alt. For jeg glemte en liten vesentlig ting da jeg sa ja. Før sluttet kveldsvakten min 21.15, nå er jeg heldig om jeg er ferdig 23.15 og disse to timene kjenner jeg nå. Jeg er så sliten at jeg tror jeg egentlig kunne sovnet her jeg sitter og får jobben ut av kroppen. Jeg merker at det verker i noen ledd og det er ikke på grunn av trening og det verker noe jævelsk i en tå. Det kjennes ut som noen har stått og hoppet på den siden 12 i dag og til nå, men ikke en kjeft har da tråkket meg på tærne i dag, så det kan minne om en begynnende ekkel negletrang. Kanskje jeg bare har gått med en klump på sokken i dag? Som jeg ikke har merket noe til liksom før det begynte å verke, jeg håper det er så enkelt og at jeg i morgen er kvitt den ekle murringen, som jeg nå kjenner selv uten sko.

Det blir nok ikke før hver kveldsvakt jeg sier ja til å begynne litt før, (er jo litt redd for at jaet mitt i dag liksom dro ut en propp). Jeg skal tenke meg nøye om før jeg svarer ja neste gang, og jeg tror at vakta den påfølgende dagen skal få være med å avgjøre. Akkurat nå er ikke tanken på å være på jobb igjen i morra klokka ti så veldig forlokkende. Hadde jeg skulle hatt fri lørdag og søndag hadde det heller ikke føltes så tungt, men her er det ikke noe slaraffenliv før onsdag. Så jeg tror jeg skal ta til fornuft nå og finne den deilige senga mi, fort, fort. Rekker fortsatt seks timer der om jeg skynder meg.

God natt.