23.januar

Av en eller annen merkelig grunn har dagen for 23 år siden stått så klart for meg i dag. Allerede da jeg stod opp tenkte jeg på telefonen jeg fikk omtrent på samme tid for 23 år siden.

Jeg jobbet som praktikant, med arbeidstid fra halv ni, men priset morgenene og var oppe i god tid. Mest for å få med meg et program på radioen som gikk fem på sju, tror det må ha vært på p2 og mener å huske at programmet het den vil jeg ha. Samme kan det være, jeg satt der i min lille hybelleilighet i kjelleren der jeg jobbet og hadde god tid før arbeidsdagen begynte. Jeg tror kan hende det var en mandag, jeg hadde vært på byen helga før og jo, livet var nok sikkert veldig bra.

Jeg sitter der da, og hører løpende føtter i trappa, før det banker på og husets eldste sønn stikker hue inn og sier "det er telefon til deg." Jeg merker at irritasjonen brer seg, jeg hadde sagt til en gutt på lørdag at han ikke fikk lov å ringe meg på telefonen til de jeg jobbet for, og så den ukristelige tiden jeg syntes det var. Jeg vet at da jeg kommer opp er det ikke like lett å komme seg "hjem" igjen. Da vil det være invitasjon til frokost sammen med familien og arbeidsdagen vil være i gang. Jeg visste det ikke da, men det var da det hadde vært kjekt å ha mobiltelefon.

Men det var ingen gutt som ringte meg, det var mor, som kunne fortelle at jeg var blitt tante, til ei bitteliten jente. Født så altfor tidlig og uvissheten var stor, men min lille tanteunge var sterk og i dag fyller hun 23 år. Det har kommet fettere og kusiner etter henne, men tror ikke noen annens fødselsdag har brent seg så godt fast, (foruten mine egne barns fødsler da) sikkert fordi hun var den første og fordi det var så stor dramatikk rundt det hele.

Nå har jeg gjentatte ganger forsøkt å ringe min niese for å gratulere med dagen, men uten hell. Men siden teknologien har kommet noe lenger enn for 23 år siden ble det til slutt en gratulasjons sms.