En liten utsettelse

Nå er ikke min trening noe offer og noe jeg føler at jeg må gjøre, jeg gjør det fordi det er godt og det er faktisk veldig lystebtont. Jeg gleder meg faktisk til neste treningsøkt når jeg er ferdig. Men det er når kroppen føles pigg. I dag tidlig var jeg ikke veldig pigg, så da ungene, eller sønnen, datteren sov borte i natt igjen, hadde dratt måtte jeg legge meg igjen. Magen verket og jeg hadde så sinnsykt vondt at jeg egentlig sikkert burde kommet meg til en lege i stedet. Der har jeg allerede vært en gang med symptomene og det eneste han kunne si var at det var kolikk. Så vidt meg bekjent er det babyer og hester som har kolikk, men regner med at legen vet best, selv om jeg den gangen ikke var der da jeg hadde vondt i magen, men 14 dager senere og bare måtte beskrive hvordan det kjentes da det stod på.

Nå var det ikke helt med i beregningen at jeg fortsatt skulle ha vondt i dag, for jeg mer enn kjente det i går også, og det tar som regel bare en dag, dagen etter kjenner jeg egentlig bare at det har vært vondt, men kan fint leve meg igjennom dagen med det vondtet. Uansett, etter tre ekstra timer og en 500 mg paracet kom jeg meg opp igjen og kjente ikke rart til de akutte smertene lenger. Og var egentlig klar for dagens treningsøkt, men satte meg ned litt først og var nesten i gang da det ringte på døra. Jeg ventet da ingen, men utenfor stod feieren og da var det bare å utsette det litt til, til han var ferdig på taket og kommet seg av gårde.

Nå kom han inn igjen med lappen over neste besøk, så da er det vel bare å komme i gang, selv om det blir en rolig økt i dag kjenner jeg. Jeg bør kanskje ikke utfordre skjebnen?