Et streif av smil

I går kveld, da jeg hadde lest til øyet var stort og rødt og trengte en liten pause tok jeg fram mobilen og ble sittende å bla i telefonboken. En telefonliste som etter mange års bruk har blitt både rotete og full av navn og numre som ikke har vært i bruk på lang tid og som kanskje nesten knapt har blitt brukt. Ukjente nummere og noen ukjente navn. Arbeidsplasser som ikke en gang lenger eksisterer, gamle kollegaer som jeg ikke har noe som helst usagt til, gamle potensielle dater fra før 2000 og ikke minst, gamle venner fra nettet som en gang i tiden ga påfyll når jeg trengte det som mest. Selv om telefonen er byttet ut med jevne mellomrom, omtrent en gang i året har telefonlisten fulgt meg trofast. Og som sagt, blitt nokså rotete underveis.

I går kveld begynte jeg på toppen, med a og slettet personer som ikke lenger har noe i telefonlista mi eller livet mitt forøvrig å gjøre. Jeg kom til j og ble sittende med et navn på en som i sin tid fikk meg til å smile når jeg var langt nede og som alltid fikk meg til å se opp og framover. Og selv om han var en av dem som helt klart lå an til å bli slettet greide jeg det ikke uten videre. Så jeg sendte en sms med ei hei og fortalte kort at jeg satt og slettet gamle numre, men at jeg bare hadde lyst til å høre hvordan det hadde gått med han før han forsvant ut av telefonlisten min for godt. Og svar fikk jeg, og med sms ble begge oppdaterte på den andres liv de siste åtte årene. Og kontakten var der umiddelbart, det var så godt å høre fra han.

Jeg kom aldri lenger enn til J i slettingen i går, og ikke forsvant han ut av telefonlisten min eller. Kanskje det vil gå åtte nye år før vi igjen tar en oppdatering, men jeg tror jeg trenger han her i telefonboka mi, som en påminnelse om at det der ute finnes en mann som bare ved sitt nærvær i denne listen er i stand til å spre solskinn, uansett vær og dagsform.