Ikke langt fra i allefall. Etter å ha bodd her i siden 95 tror jeg at jeg har blitt det. Selv om jeg fremdeles husker en 17. maitale for noen år siden der det ble poengtert at man måtte være 2. generasjonshølending for å kunne ikle seg nettopp tittelen “hølending”. Nå er ikke tittelen så viktig for meg. Sånn sett vil jeg alltid se på meg sjøl som “ligærning”. Altså en som er vokst opp i bygda Ligarda i Søndre Land. Det som betyr noe er hvor jeg føler meg “hjemme”. Og det gjør jeg nå, her i Søndre Høland.
Jeg vokste opp i Søndre Land, hadde et opphold på 10 år i Oslo, før jeg flyttet til Søndre Høland, så sånn sett har jeg vel nesten bodd like lenge i disse to Søndrene. Jeg ville aldri vært tiden i Land foruten, selv om deler av tiden der er vonde og jeg ikke unner min verste fiende og oppleve det jeg måtte kjenne på kroppen i en del år der. Dog er det der røttene mine har vært, og jeg har ikke fått med meg alle røttene når jeg flyttet. Noen har jeg bevisst latt stå igjen. Jeg elsker den dag i dag å komme hjem, hjem til barndomshjemmet mitt, med gode minner, om mor, far, søsken, besteforeldre, søskenbarn og et paradis på jord. Spesielt om sommeren, kanskje helst om sommeren. Fordi vintrene var lange, bakkene var bratte og vannet var stivt.
Men sommeren i mitt barndomsparadis, den slår ingen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar