Kalv har blitt ku

Jeg har sagt at jeg aldri skal glemme at jeg har vært kalv. Og det har jeg heller ikke, men er det sånn det er å være ku, ja, da må jeg si jeg føler med mor og far som lå hjemme og ventet. Og beklage alle sene netter. Der de lå og ventet på meg eller en av søsknene mine som skulle hjem fra en eller annen fest. Og som ikke sovnet skikkelig før den det gjaldt, en eller flere var i hus.

I natt var lille prinsesse på fest, som skulle slutte halv to. Skyss, nei, det trenger hun ikke lenger, nå er vennene 18 år de fleste og utstyrt med førerkort. En av hennes bedre venner skulle hente henne og de andre jentene :)

Jeg legger meg og sovnet, mammaer skal sovne, for de skal vekkes fra den lette søvnen når deres håpefulle kommer hjem og sier: Jeg er hjemme!

Kvart på tre våkner jeg. Stille i huset, ingen har sagt de er hjemme så...jaja, kjører sikkert de andre hjem først, men....vi har en fordel som mine foreldre ikke hadde. Mobiltelefon. Og ganske riktig, jeg har fått en sms. Er med sjåføren til Lillestrøm for han skal kjøre noen der...Okei...sendt for omlag en time siden. Hvor var de da? Men noen meldinger fram og tilbake og jeg slår meg til ro og sovner igjen, denne lette søvnen i enda en times tid. Kvart på fem, enda ingen prinsesse i hus. Nå er det ikke snakk om sms...nå er det bare å ringe. Da har de vært om Strømmen og spist (hvem har ikke vært i Strømmen en sen natt og spist kebab?)men er like rundt hjørnet. Og det var hun, så fra fem kunne jeg gå inn i søvnen og vite at alle var i hus! Og huske at, en har vært kalv sjøl en gang!