Korpskveld. Utdeling av nye noter, alle skal få! Spent på hvilke stykke det er sitter jeg og venter på.
- Det Sidsel ikke vet ennå er at hun på denne skal spille solo, sa dirigenten da han ga meg, som sistemann note i et nytt stykke på mandagens øvelse.
Jeg kjente jeg datt sammen på stolen, ble varm, kald og begynte å svette. Er det nå jeg slutter i korpset? Vi er inne i et jubileumsår...mange konserter...
Stykket var et gammelt og kjent stykke. Takk for det. Men hva hjelper det, jeg får det bestandig så travelt med spillingen når jeg på en måte blir så "fremtreden". Vil liksom bli fortere ferdig og 4/4 takt blir omtrent halvert. Så det er modig av dirigenten å gi meg solostemmen. Vi spilte igjennom, og ble enige om å beholde stykket. Like etter fikk jeg se terminliste over fremtidige konserter, eller konserter det første halvåret, og tenkte seriøst på å både og pakke sammen trombonen, gi fra meg stemmen og slutte.
Selvtilliten min rekker ikke så langt som til å stikke meg nevneverdig fram. I korpssettingen blir jeg så nervøs at jeg i beste fall spiller for fort, ikke kommer inn der jeg skal, eller verst tenkelige, ikke får fram en tone. Dog er fordelen med dette stykket at jeg har en melodi som det går an å øve på.
Jeg har fremdeles god tid, jeg må øve mye, kanskje nesten hver dag?
På vei til bilen sier dirigenten:
- Det går bra dette, og så får vi styrket selvtilliten din litt også.
Jeg håper han har rett.
- Det Sidsel ikke vet ennå er at hun på denne skal spille solo, sa dirigenten da han ga meg, som sistemann note i et nytt stykke på mandagens øvelse.
Jeg kjente jeg datt sammen på stolen, ble varm, kald og begynte å svette. Er det nå jeg slutter i korpset? Vi er inne i et jubileumsår...mange konserter...
Stykket var et gammelt og kjent stykke. Takk for det. Men hva hjelper det, jeg får det bestandig så travelt med spillingen når jeg på en måte blir så "fremtreden". Vil liksom bli fortere ferdig og 4/4 takt blir omtrent halvert. Så det er modig av dirigenten å gi meg solostemmen. Vi spilte igjennom, og ble enige om å beholde stykket. Like etter fikk jeg se terminliste over fremtidige konserter, eller konserter det første halvåret, og tenkte seriøst på å både og pakke sammen trombonen, gi fra meg stemmen og slutte.
Selvtilliten min rekker ikke så langt som til å stikke meg nevneverdig fram. I korpssettingen blir jeg så nervøs at jeg i beste fall spiller for fort, ikke kommer inn der jeg skal, eller verst tenkelige, ikke får fram en tone. Dog er fordelen med dette stykket at jeg har en melodi som det går an å øve på.
Jeg har fremdeles god tid, jeg må øve mye, kanskje nesten hver dag?
På vei til bilen sier dirigenten:
- Det går bra dette, og så får vi styrket selvtilliten din litt også.
Jeg håper han har rett.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar