Jeg gleder meg mer enn om det hadde vært jubileum fra ungdomsskolen, men samtidig kjenner jeg at jeg kanskje egentlig gruegleder meg mest.
Det største hodebryet for meg er påkledning. Jeg vil ikke være for pyntet og jeg vil ikke være for upyntet. Jeg vil bare være meg selv, jeg vil føle meg vel, selv om jeg er halvpyntet. Jeg vil også vise at jeg ikke er den guttejenta lenger, selv om det muligens er det jeg er, uten denne tunikaen jeg endte opp med...
Han er sikkert død, men min første sjef på denne jobben sa en gang til noen av jentene i skranken på et julebord, etter og ha sett meg i kjole:
- Jeg trodde det var gutt....
Aldri, hverken før eller siden har jeg høvlet inn sjefen min så etter at jeg hørte det, rett og slett fordi jeg syntes det var forkastelig at han ikke hadde tatt den da jeg hilste på han på min første arbeidsdag fire måneder tidligere. Hva trodde han? At Sidsel var et guttenavn?
Vel, hvordan husker disse kollegene meg da, mon tro?
Jeg regner med at de husker meg som den som ikke spyttet i glasset på fest i hvertfall.
At jeg var storrøyker, som tidvis brukte Oliver Twist.
At jeg alltid hadde det travelt på ruta mi.
At jeg bestandig pakket for tunge depotsekker.
At jeg var gift med en kollega.
Vel, på de 17 årene er det vel bare stresset igjen av disse tingene.
Uansett, det blir spennende å møte igjen folkene i kveld. Og jo, jeg kjenner at jeg gleder meg veldig nå, noen av mine beste år i arbeidslivet har jeg jo hatt sammen med disse folkene.
Bildet er lånt hos: http://www.maihaugen.no/no/Postmuseet/Smakebiter/Posthorn/ |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar