Frilans

På fritiden, sånn når det passer, så jobber jeg som frilansjournalist for lokalavisa. Jeg skriver og jeg tar bilder, noen ganger blir det bra andre ganger er jeg vel heller litt misfornøyd selv.

Jeg får for det meste oppdragene mine fra avisa, men av og til kommer jeg med innspill selv, uansett, jeg gjør så godt jeg kan. Og jeg dekker for det meste de snille hendelsene :) som denne ene jobben i helga der en gjeng på 114 møttes og ville ha mediedekning. Som de fikk. Jeg fant min egen vinkling og skrev og tok to bilder for bruk i avisa.

Mange ytret ønske om å eie fellesbildet, jeg ba de henvende seg til avisen som siden ville sende dem videre til meg. Om jeg skal skrive ut bilder er det jo ikke gratis og det er jeg som sitter på opphavsretten. Jeg er ikke noen stor fotograf, men bildene jeg tar, de er mine og skal noen tjene på dem så er det meg. Men jeg er ganske snill sånn, jeg er billig og har ofte bare sendt bilder på epost på forespørsel. uten å ta betalt, men på lørdag, rett før jeg skulle dra videre til neste oppdrag var det en som huket tak i meg, stod der med visittkort og sa jeg skulle sende bildet til han på kvelden. Slik kunne han videreformidle bildet til alle som var interessert i å eie det.

At jeg først skal ha bildet på trykk er nå en ting, en annen ting er at det var da relativt frekt og spørre siden han hørte jeg sa til noen andre at de fikk kontakte avisa. Vel vel, jeg kan sende bildet jeg, jeg kan jo bare sette mitt eget stempel på det, men altså, først på trykk. Og det var det i går, jeg bladde fort igjennom avisa for å se om sakene mine fra helgen var kommet på og hvor mange bilder jeg fikk, scannet saken om Alexx Alexxander som jeg hadde lovet han og sendte det på mail og la deretter  fra meg avisa. Jobben min var fullendt. Joda, vel skulle jeg sende det bildet, men det fikk komme i senere rekke, siden jeg var, som nevnt i forrige innlegg i tidsklemma..

Nå ringte han med visittkortet meg. Han klaget, ikke først og fremst på at han ikke hadde fått bildet ennå, men på plassen bildet hadde fått i avisa. Hvorfor hadde ikke jeg bedt om stort bilde liksom? Han hadde også ringt redaktøren og klaget, og bedt om at bildet ble trykket på nytt... Og lurte på om jeg kunne sende bildet nå. Så høflig som jeg bare greide klarte jeg å si at det ble vanskelig, men at jeg skulle se på det i kveld. Jeg kjenner at det egentlig er mest fristende å la det bli slutt på snillismen og si at det koster, men det får gå for denne gangen, rett og slett fordi jeg ble så overrumplet av hvor frekke noen kan bli og ikke greide å si hvordan reglene var der og da. Jeg får svi for egen dumhet, rett og slett....men den klagingen, den kunne han ha latt være...