Når kroppen våkner

Der ringte klokka, lenge etter at jeg faktisk stod opp. En deilig følelse å stå opp før klokka. Kaffen for eksempel smaker litt bedre da. Det er godt å være klar til dagens gjøremål lenge før en skulle stått opp, ikke sant?

I dag strakk jeg meg lenge før jeg stod opp. Jeg lurer innimellom på det om det er det jeg gjør galt, at jeg ikke strekker meg? Det er liksom aldri tid til det. Jeg ikke akkurat spretter opp, men står opp og må bruke minutter på og få stiv og støl rygg til å lystre. Kjenne på, føle etter og finne ut hvordan pilledose en skal ta den dagen. Om man ganske enkelt kan klare seg uten piller den dagen. Jeg øver meg nemlig på å kutte ned på pillene. Jeg har lest så mye om den "ufarlige" paracet/ibuxblandingen, som ikke er så ufarlig og kanskje ikke etter mange år. Jeg har fått på resept streke ibux og sterk paracet, men nå er det visst slutt....ikke uten videre undersøkelse fikk jeg beskjed om sist...Jeg er skeptisk til å ta disse med trekant på, men kanskje er det det som blir alternativet da? Disse jeg bare har tatt når jeg ikke skal kjøre bil eller ut på noe og det har vært så vondt at tårene spretter?

I dag blir det en ibux/paracetblanding kjenner jeg. Og en løpetur i skogen. Spørsmålet er ikke om jeg skal  løpe eller ikke, men hvor og hvor langt. Mange spør hvordan greier du å løpe med den ryggen, jeg har ikke noe godt svar, men selvfølgelig hjelper pillene meg slik at jeg greier det. Og jeg er ikke så sikker på hvordan ryggen hadde vært uten treningen, jeg tror ikke det gjør noen stor skade, ikke større enn den som allerede er gjort.


Mens pillene får tid til å begynne å virke nå skal jeg finne fram løpetøy og ipod. Ukas siste løpetur, og jeg kan ikke helt fri meg fra tanken på at jeg for et par måneder siden hadde tenkt og prøvd meg på halvmaraton i Oslo i dag...målet var nok uansett uoppnåelig denne gangen. Kanskje neste år?