Impulsiv jeg?

Njaa, eller ja, bare jeg får tenkt meg om.

Jeg har mistet et par kjøkken nå inne på finn.no det siste året som jeg gjerne skulle hatt, rett og slett fordi jeg måtte tenke. Jeg måtte tenke og ta mål og vips så var drømmekjøkkenet borte. Et svart, glansfullt, ferdig demontert og nedpakket kjøkken med stålvifte til 1500 kroner solgt. Fordi jeg måtte tenke, hvem kan kjøre henger for meg, når kan jeg hente, hvordan er det med plassen osv. Javel, det ville kanskje blitt et skap eller noe for mye, men lell da gut. Til den prisen ville jo ikke det gjort noe. Dog, til mitt eget forsvar, den gangen ringte jeg faktisk samme kveld tilbake og sa jeg ville ha kjøkkenet, men da var det solgt og hentet.
Det er bare et par uker siden jeg mistet det andre (det har vært mange kjøkken, men jeg vil ikke kjøpe bare for å kjøpe). Da brukte jeg lang tid rett og slett fordi det var hjemmemalt, ikke så gammelt, men hjemmemalt. Innen jeg fikk tenkt meg om lenge nok (det kostet mer enn det svarte drømmekjøkkenet også) var også det solgt. Eller jeg var vel ikke kommet til noen konklusjon, men før jeg kom dit fikk jeg mail om at det var solgt. Vil jeg egentlig kjøpe et hjemmemalt kjøkken? kan jeg ikke da like gjerne male mitt for fjerde gang liksom?

Men nå, nå har jeg vært impulsiv. Lillesøster og jeg snakket om storbytur, les London. Jeg trodde det var litt fram i tid, men i starten av denne uka fikk jeg spørsmålet, London i høstferien?
"Åhnei, da har jeg bare fri mandag, så det går ikke".
Tenkte jo også at jeg hadde noen ende få feriedager igjen, men at de fikk jeg neppe tatt ut på så kort varsel, altså en uke.
Gjemt og glemt ble hele turen. Til jeg hørte mor skulle til London sammen med lillesøster og datteren hennes i høstferien... Litt trist var det jo fordi det var jo ikke det at lille prinsesse og jeg ikke ville være med, men jeg innfant meg i at det var sånn og ringte lillesøster for å be henne kjøpe med noe fra Primark.
"Kan du ikke heller prøve å få blitt med da", ber hun.

 Vel, på torsdag hadde det kommet sms fra sjefen om feriedager som måtte tas ut...jeg kunne jo prøve å se. Uten store forventninger ringte jeg og sjefen ville ikke love, men skulle undersøke litt og ringe tilbake.
Mindre enn en time senere hadde hun ringt og gitt meg de to feriedagene jeg trengte for tre dager i London!!!
Melding til lillesøster, vi blir med!
Og det må vel sies å være impulsivt?
Etterpå, når jeg får tenkt litt så husker jeg jo at jeg hadde tenkt å vente med mer reising nå og heller prioritere å få huset ferdig, men....
Og intervalltreningen min på mandag, ups, den må utgå...
Jeg tenker at om det er billig så er det ikke gratis. At skulle gjerne tatt med sønnen på en tur også osv osv.

Men aller mest gleder jeg meg, bare jeg får tenkt meg litt om.