Jeg, lat?

Først i dag fikk jeg satt i gang prosjektet jeg hadde tenkt å starte på tidligere denne uka, fikse gangen.

Og jo da, jeg startet med godt mot, kastet ut og kastet en del, men så begynte tretthetsfølelsen å sige innover meg. Det tok litt for lang tid, og det ene førte det andre med seg, så da jeg måtte avbryte for å kjøre datteren var det lite fristende å vende tilbake for å fortsette. En kaffekopp og en røyk sammen med noen venner fristet liksom mere, og en liten stund greide jeg å fortrenge tanken på at gangen vår så bombet ut. Men da jeg begynte å tenke på det igjen var det bare å bryte opp og komme seg hjem. Jeg kom aldri skikkelig i gang igjen og nå har jeg mistet lysten helt, rett og slett.

Hvorfor begynte jeg på dette egentlig? Klokka tikker og går og jeg har så vanvittig lyst til å bli ferdig i kveld, men så lite ork til å fortsette.

Jeg håpet nå at påfyll av kaffe skulle gi meg litt energi så jeg kunne komme meg tilbake til rotet, men det kan se ut som det eneste som nytter nå er selvdisiplin og tanken på at det blir bra - til slutt.